Linn Strømsborg's Blog, page 19

Noen ganger (hele tida) spør jeg meg selv om jeg egentlig vil skrive. Ofte vil jeg bare veldig gjerne ha skrevet. Litt som når jeg jogger. Jeg vil jo ikke egentlig jogge, men jeg vil bli tynnere og sterkere og sunnere og jeg vil slå rekorden min og gå svett og mørbanka i garderoben etterpå. Jeg vil jo leve dette livet, men jeg vil også bli gammel og tenke at jeg gjorde noe bra. Å, så mange dumme tanker.

Dagene går. Februar er en så fin og stygg liten måned. Så tung til tider, og samtidig så full av håp. I går da jeg kom hjem fra jobb var det ikke snø igjen i bakgården og jeg tenkte at jeg skulle ha på meg converse i dag. Så snødde det i hele natt. Sånn går det. Verden skremmer vettet av meg, men jorda snurrer mot vår allikevel. Jeg skal til California i april og jeg er redd for å reise, for flyturene og det store landet, men jeg bor jo også i et stort land, og alt kan skje, når som helst, også her. Man kan ikke slutte å gå ut. Men noen ganger har jeg litt lyst. Til å slutte å gå ut.

Snart skal jeg ha på meg converse og skinnjakke, og snart, enten det er et år eller tre til, så skal jeg ha skrevet denne nye boka. For jeg gjør det jo igjen, skriver, selv om det er en kamp mot klokka og oppoverbakkene og redselen og selvopptattheten. Det er jo dette jeg gjør og har gjort så lenge jeg kan huske. Jeg har skrevet. Først for meg selv. Så for internett. Så for redaktøren min. Så for så utrolig mange fine lesere. Jeg har skrevet om ting jeg har opplevd og aldri opplevd, om små ting og store ting, om mennesker jeg ikke kjenner og mennesker jeg har kjent nesten hele livet. Jeg har vært skamløs og utleverende, og så tilbakeholden og redd. Litt som på tredemølla.

Jeg går på den og hører på drittmusikken min, og når Justin Bieber synger at han bare vil ha noen å elske, så trykker jeg opp tempoet, og når det løsner foran tastaturet, så skriver jeg til jeg ikke vet hva som skal skje mer på neste side, og så skriver jeg plutselig en til. Når Swedish House Mafia synger at jeg ikke må bekymre meg, så hever jeg motstanden og løper i en liksomoppoverbakke, selv om jeg egentlig står stille. Klokka tikker og rundene, som jo bare er et bånd som snurrer under føttene mine, forsvinner under meg. Jeg løper fortere og fortere og utenfor står sola opp tidligere og tidligere. Jeg går på jobb og så går jeg hjem. Jeg legger meg og får sove om natta. Og så skriver jeg. Jeg skriver noe som er sant, til dere. Og så skriver jeg noe som ikke er sant og lagrer det. Forsøker å få til noe. Forsøker å slå rekordene mine. Forsøker å gjøre noe viktig. Om så bare for meg.

 

Det er blitt februar. Den korteste måneden, fordi det også er den jævligste. Neida! Joda. Litt. Men dette skal vi overleve. Og her er noen ting som skal få oss gjennom, nærmere våren.

13. februar har Girls premiere på HBO Nordic med sin siste sesong. Jeg gleder meg sånn og har sett de første fem sesongene på nytt for å varme opp. Når jeg ser på Girls, så blir jeg så glad for at det finnes. Jeg elsker alle jentene og kanskje mest av alt elsker jeg Lena Dunham for å ha skrevet det, og ikke minst for å spille i det. Det er ikke gitt at alle elsker serien, jeg har møtt mange som hater det og de har sine grunner, som jeg kan forstå, men det de hater er ofte det jeg elsker. Det handler om fire selvopptatte jenter i New York med både ekte og uekte problemer, men heldigvis, for de aller fleste av oss, så er det sånne problemer vi har. Og vi takler dem bra og vi takler dem dårlig. Og for meg er det dette serien handler om. Det, og vennskap. Dunham skildrer så kleint og fint hvordan det er å være noenogtjue og være voksen, men allikevel ikke. Hun forteller en historie om dumme gutter og fine gutter, om å ta dårlige beslutninger og få svi for dem etterpå, om å prøve å finne seg sjæl, om å krangle og være urimelig, om å ha dårlig selvtillit og litt for god selvtillit samtidig, om å gå på fest og å bli hjemme, om å miste den man trodde man sto nærmest, om å miste seg sjæl, om alt i livet som ikke blir som vi hadde planlagt og alt som skjer på veien dit man tror man skal. Jeg elsker de små rare historiene hun forteller oppi den lange historien om Hannah, Marnie, Jessa og Shoshanna. Og mest av alt elsker jeg siste episode av femte sesong. Hvis den gir noen indikasjon på hva som venter oss i siste sesong, så kan jeg nesten ikke vente.

I want to write stories that make people feel less alone than I did. I want to make people laugh about things in life that are painful.

Word, Hannah Horvath/Lena Dunham. Word, sier jeg bare. Jeg gleder meg.

På musikkfronten skjer det sikkert mye jeg ikke får med meg, men noe jeg har fått med meg er at Ásgeir har sluppet ny singel. Unbound er en sånn låt jeg kan ha på repeat i timesvis, akkurat som det første albumet han slapp, Dýrð í dauðaþögn. Jeg husker ikke hvordan jeg fant ham, men jeg fant ham og jeg gir aldri slipp. Han er lyden av en sommer som både inneholder sol og regn, ensomhet og vennskap, å sitte aleine ved pulten og skrive og å ligge inntil noen i gresset. De som liker Bon Iver må absolutt sjekke ut Ásgeir.

I slutten av januar kom Kim Hiorthøys første spillefilm på kino, og jeg var så heldig å se den da med Krummis. Jeg hadde sett traileren litt for mange ganger og trailere er jo ofte det beste fra filmen, men jeg synes dere alle skal ta dere turen på kino allikevel. Filmen er morsom og rar, trist og fin, som det beste i livet. Hvis denne filmen var en låt, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys låt Ting som virker. Hvis denne filmen var en bok, så hadde den kanskje vært Kim Hiorthøys bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Alt anbefales.

 

Jeg leste åtte bøker i januar og en av de beste var Neil Gaimans Havet ved enden av veien. Den synes jeg alle bør lese. Det er en slags barnebok for voksne, full av magi og ondskap, og dermed også heldigvis gode krefter som kjemper mot ondskapen, men i en realistisk setting. Spennende, umulig å legge fra seg, og da jeg var ferdig ville jeg anbefale den til alle. Så nå anbefaler jeg den til dere.

Unge lovende sesong 2 hadde også premiere. Jeg står ved alt jeg sa da jeg hadde sett første sesong, så jeg gjentar meg sjæl. 

Livet mitt forbedres/ødelegges av utallige blogger, mailchallenges og instagram-kontoer fulle av tips og triks for et ryddigere hode, hjem og kosthold. Misforstå meg rett, jeg følger dem med vilje. De er en evig blanding av inspirasjon og målsettinger, og en god dose evig dårlig samvittighet. Jeg vil jo bli et bedre menneske. Bli en sunn veganer som redder jorda for hvert måltid, innrede hjemmet mitt med gjenbruksmøbler som ser ut som om de kunne vært på forsida av et fancy interiørmagasin, men her sitter jeg i en leilighet som alltid er litt rotete og uferdig, med en bunke bilder vi ikke har hengt opp, en brukt string-hylle jeg kjøpte på finn.no i fjor sommer som ikke er hengt opp ennå og et kattemøbel, som ærlig talt, gjør nytta si, men ser forferdelig ut. (Det har en hengekøye til den tykke katten og et lite platå oppe ved taket der den tynne liker å ligge og skue utover stua.) (Det kjøpte vi forøvrig også brukt og bar det med oss hjemover fra Vålerenga til Galgeberg en vårdag i fjor. Det var slitsomt, men vi klarte det.)

Jeg ser på stand-up når jeg burde lest en, nei, vent, skrevet en roman. I det minste har jeg laga meg en kopp te, riktignok ikke en smoothie av grønnkål, men det er bedre enn en øl.

Og kanskje kommer aldri leiligheten vår til å se ut som de bildene jeg til stadighet hjerter på instagram eller tumblr, men den er varm om vinteren og om sommeren kan jeg sitte i bakgården og kjenne på lufta. Og sånn nyhetene ser ut om dagen, så har vi alle større problemer enn om jeg har tørka støv av teakseksjonen eller investert i plassbygde bokhyller med en kattelabyrint inni. These are horrid times, sier jeg til meg selv mens jeg leser om vår samtid, og jeg er i villrede på hva jeg kan gjøre for å bidra til en bedre verden. Men jeg drikker nå denne teen min og skriver i dagboka mi om at vi må tro på at vi er bedre enn det som skjer nå. At vi må kjempe for forståelse og medmenneskelighet, åpenhet og dialog. Og selv om jeg ikke trente i dag eller har fulgt Adrienes yoga-challenge til punkt og prikke, så leser jeg i det minste fortsatt nyheter fra en fri og uavhengig presse, jeg forsøker å lære meg hvordan verden henger sammen, jeg donerer til organisasjoner som er out there og kjemper for humanitære formål og en fredeligere verden, og kattene er i hvert fall sjukt fornøyde der de ligger i kattemøbelet. De bryr seg tross alt ikke om hvordan det ser ut, de vil bare at det skal være mykt. Det er det. Og livet mitt er langt fra ødelagt. Jeg har fortsatt trua. Både på en bedre verden, og på et ryddigere hjem og hode. Jeg antar at jeg bare ville si det. Det, og hei. Jeg har feila totalt i nyttårsforsettet om å blogge hver dag, som ble til hver uke, som har blitt til oftere enn i fjor. Det er viktig å gi seg selv litt slack. Men det er også viktig å skjerpe seg. Så skål for det. Med te.

Dette blei et slags spoiler-innlegg om skrivinga mi og bøkene mine. Så hvis du har lest dem og vil at det skal være meg, og ikke vil vite så mye om hva jeg egentlig driver med når jeg finner på ting, så kan du lage deg en kopp kakao og se en TV-serie i stedet for å lese dette. Det er lov!

Så:

Før jul snakka jeg med en som hadde lest Du dør ikke, som sa at han alltid syntes det var vanskelig å bedømme bøkene mine, da han kjente igjen mye, og det han ikke kjente igjen som sant, tok han seg i å forsøke å finne ut av om var sant eller ikke, og i hvilken form. Jeg nikka og tok en slurk av ølen min og tenkte ikke stort mer på det den kvelden, men det har kommet tilbake til meg igjen og igjen etterpå.

Jeg kan forstå at alle som kjenner meg leser meg inn i bøkene mine. At Eva, som dukka opp i Furuset og blei med videre i Du dør ikke ses på som et slags alterego, en forlengelse av meg, eller en annen versjon fra et annet univers, med gule gardiner f.eks. Men jeg har aldri egentlig kjent meg så veldig igjen i Eva. Hun er, slik jeg ser det og skriver henne, en fiktiv skikkelse. Jeg vet ærlig talt ikke helt hvordan hun ser ut, noen ganger har hun langt hår, andre ganger ikke, noen ganger har hun briller, noen ganger ikke. Hun løper så mye mer enn meg. Hun er tynnere enn meg. Hun er tøffere enn meg, og andre ganger utrolig mye reddere enn meg. Vi har begge hatt og har angst. Vi har begge Kent som favorittband, men hun i mye større og mer altoppslukende grad. Eva ville aldri vaska huset mens huns hørte på L.O.C. eller Justin Bieber. Eva ville aldri dansa hele natta. Vi kommer begge fra Furuset, men jeg flytta aldri tilbake. Jeg kunne ikke flytta tilbake heller, for mamma bor ikke der lenger. Ikke pappa heller. De har ikke vært gift engang, så de skilte seg heller ikke i 2013 da Furuset utkom.

Jeg skal forsøke å skrive noe om dette uten å stikke hull på noens tanker om boka, selv om det kanskje blir vanskelig. Dette er ikke et forsøk på å ta avstand fra bøkene mine, de kommer fra et sted inni meg, de kommer fra ting jeg har tenkt og opplevd, de kommer fra følelser og redsler jeg har kjent på, men de er også fiksjon. Jeg har vanskelig for å skrive noe som ikke begynner et sted inni meg, med noe som en gang skjedde, eller ikke skjedde, men som jeg skulle ønske hadde skjedd. Men når jeg skriver bøker, når jeg forsøker å skrive bøker, så begynner de kanskje med en side fra dagboka mi og så ender de opp et helt annet sted, et sted jeg aldri har vært før, med personer jeg ikke kjenner og hendelser jeg aldri har tatt del i.

Når jeg tenker på Du dør ikke, så vet jeg hva som er sant der inne, og det er skuffende lite. Jeg persa på 1500-meteren i tredje klasse, rekorden min var 7.12. Jeg har til gode å klare det på nytt. Men jeg vant tre melkesjokolader, det gjorde jeg. Jeg var også på de to siste kent-konsertene i Oslo, men jeg fikk ikke angst, og jeg skreiv om dem flere måneder før de faktisk spilte. Jeg har vært på et torp i Sverige en gang, det var en fin uke, en av de fineste. Det som egentlig skjedde der var for det meste nattbading, pannekake- og muffinslaging på kjøkkenet, jeg lå i en hengekøye og skreiv på Øya-singelen min, jeg drakk øl, jeg spilte Kubb (som jeg forøvrig er sjukt mye bedre i enn Eva), jeg var seint i seng og førstemann opp om morran, jeg tok oppvasken fordi jeg er dårlig til å lage mat, vi miksa drinker i Norgesglass og quizza hverandre, vi så en dårlig film med John Cusack en dag det regna, vi gikk tur langs skogsveien og visste ikke hvilken dag det var eller hvor mye klokka var så lenge vi var der ute. Jeg ville aldri hjem, og jeg vil alltid tilbake dit, men det ble bare med den ene turen. Det var til og med en slags kjærlighetshistorie der, en som kom tilbake etter mange måneder, det var en fin historie en gang.

Da torpet dukka opp i Du dør ikke, så ble det en helt annen tur, en tur jeg aldri har vært på. Det eneste sanne med turen var nok hvordan torpet så ut, hvordan skogen så ut rundt, hvordan man kan rømme fra hverdagen og ut i en svensk skog der alt kan forandre seg, eller være det samme.

Jo i bøkene mine finnes ikke i virkeligheten. Jeg har en bestevenn fra barndommen, men han heter noe annet og jobber ikke på IKEA. Han bor ikke på Furuset lenger heller. Det er det nesten ingen som gjør. Jo i bøkene mine er nok et ekko av flere gutter som har betydd og betyr noe for meg, i Du dør ikke er han en blanding av et par ekser, min nåværende samboer, karakterer jeg har sett på film og Johan fra Fucking Åmål, liksom. Miriam-karakteren skulle egentlig hete Philip og være ekskjæresten til Eva. Han ble først strøket fra Furuset fordi konsulenten mente boka ikke trengte noen kjærlighetshistorie, som viste seg å være riktig, men jeg likte sidene om Philip og Eva så utrolig godt. Jeg syntes de var viktige. Så vi prøvde et triks, vi gjorde om karakteren bare, men samtalene forble ganske uforandra, og vipps, så var Miriam der. En ekskjæreste ble en bestevenn, et forhold ble et annet forhold. Sånn kan det gå. Stakkars Philip, han var med i noen utkast av Du dør ikke også, men ble strøket derfra og. Det skal visst ikke være med noen kjærlighetshistorier i bøkene mine, i hvert fall ikke ennå.

Jeg har hatt angst, ganske likt hvordan Eva har angst, men der Eva gjemmer seg bort fra livet og er for redd til å snakke med noen og gå ut, så gjorde jeg det stikk motsatte. Jeg snakka om angsten min til alle som ville høre. Jeg fortsatte å gå på fest, selv om jeg et par ganger måtte stenge meg inne på do og puste med magen mens vannet rant. Jeg dro ut for å danse selv om jeg noen ganger måtte dra hjem med dundrende hjerte og en overbevisning om at de kom til å finne meg død i senga mi neste morgen. Men hvis boka mi skulle funke sånn jeg ønska den skulle funke, så kunne ikke Eva takle angsten sin like bra som jeg gjorde. Hun måtte ha et problem. Et stort jævla problem som skulle løses eller ikke løses. Og bestevennen hennes måtte forsvinne, og bestevenninna hennes måtte være fraværende, sånn at de ikke kunne fikse det i første kapittel allerede. Da ville det jo ikke blitt noen bok. Eller, den ville blitt en helt annen.

Jeg har også snakket med venner som sier de kjenner seg igjen, som peker på setninger i boka og ting som skjer og sier: Det er så rart å lese, for det stemmer jo ikke. Det var jo ikke sånn.

Nei, det var ikke sånn, for det var ikke deg. Og det var ikke meg. Men at jeg, når jeg skriver, bruker ting som har skjedd en gang, og bruker de i en helt annen setting, eller legger ord i munnen på noen andre, eller vrir om på ting, det er jeg nok skyldig i. Jeg sitter jo egentlig bare her ved kjøkkenbordet mitt med en kaffekopp og et blankt dokument foran meg og juger så det renner av meg. Det er det jeg elsker med å skrive. At jeg kan finne på ting. At jeg kan bli en annen. At jeg ikke lenger er Linn Strømsborg, men har fått lov til å være Eva i noen år. Og nå er jeg en annen. Nå prøver jeg å skrive den kjærlighetsromanen jeg hele tida har forsøkt å skrive. Men han heter ikke Philip. Eller kanskje han skulle få lov til å hete det denne gangen, og kanskje han ikke blir strøket nå? Vi får se.

I oktober dro jeg til Trondheim for å se kent. Da jeg våkna om morgenen på hotellet var jeg blitt anmeldt i Klassekampen. Anmelderen sa at jeg hadde skrevet en håpefull bok om angst, så jeg feira med en ekstra stor kaffe og senka skuldrene. Kent-konserten var den første av tre, og den var fantastisk selv om den fikk terningkast 2 eller 3 i avisa. Jeg gråt og gråt, og selv om jeg var redd for å ikke rekke morgentoget hjem igjen dagen etterpå, så dro jeg og møtte en kompis fra Furuset som bor i Trondheim til en siste øl etter konserten. Jeg rakk toget. Jeg leste Bergen Ungdomsteater av Pedro Carmona-Alvarez og spiste kjøttkaker i kantinevogna, det beste med å ta toget. Uka etter var det to konserter i Oslo Spektrum, og jeg gråt og gråt der også, men på helt forskjellige låter enn på den i Trondheim, og det var så fint. I Dagsavisen fredagen før konsertene var det en artikkel om avskjedsturneen og et lite intervju med meg, jeg tror kanskje det kuleste som har skjedd i år, om ikke hittil i livet, er at det var et bilde av meg ved siden av kent i avisa. Jeg tviler på at Linn (14) ville trodd på det om noen sa det kom til å skje. Jeg veit ikke om jeg tror på det sjæl. Noen dager etter den siste konserten for min del, fikk jeg melding av Julie  i København som sa at hun hadde fått tak i billett til den konserten de skulle ha i København i november. Vil du også ha? spurte hun. Ja, sa jeg. Ja, ja, ja! Og så kjøpte jeg en billett til den også, det skulle bli den fjerde og siste for min del.

I november gikk jeg i hi, bortsett fra turen min til København i slutten av måneden. Jeg så fem sesonger av The Office, fire sesonger av Glee, en hel haug dårlige filmer på Netflix og gikk tur med podcast på øret for å prøve å gå mer enn 10 000 skritt om dagen. Det gikk sånn passe. Men så dro jeg til København, kjøpte meg en ISAK + EVEN-genser, så på SKAM, drakk billig øl i kollektivet til Julie, sykla med votter og spiste spagetti bolognese som jeg lagde nesten helt selv hos A. Og så dro vi på konsert. Det vil si, vi kom oss ikke på konsert, for Joakim Berg hadde mista stemmen, så vi dro på mitt gamle stamsted Tjili pop og drakk øl i stedet. Juleølen var kommet og København er verdens beste by også uten en fjerde og siste kent-konsert. Julie og A bestemte seg for å komme og hente meg i Oslo uka etterpå, siden de flytta konserten en uke, og jeg gråt og sa ja takk. Men så kom livet i veien, på mange måter. Og jeg dro ikke allikevel. Sånn kan det gå.

Så kom desember, og den gikk så altfor fort. Jeg klarte ikke å stå opp tidlig, jeg trente ikke to ganger i uka, jeg rakk ikke juleposten, jeg skrev ikke nok julekort, jeg rakk å kjøpe alle gavene, heldigvis, og så ble det jul. Jeg ble syk siste uka før julaften og sov mye, med en katt på hver side i senga. Jeg rakk ikke å lese 70 bøker, men jeg leste 66. Jeg skreiv litt om de beste av dem, og begynte såvidt på noe nytt selv. Vi får se hvor mange år jeg bruker på å skrive ferdig den. Selv om jeg var sjuk, så ble det lille julaften-pils, den fineste juletradisjonen jeg har. Og 1. juledag så jeg Karl Bertil Jonssons julafton på nett-tv mens jeg lagde frokost, så det var ikke så aller verst.

Året som nå har gått, her jeg sitter på nyttårsaften og skriver dette, har muligens vært bedre enn jeg husker det. Jeg gikk tur i dag, i den timen der himmelen blir rosa, og det slår meg at jeg føler jeg har hatt lite å skrive om i disse oppsummeringene, men det har nok skjedd mer fine ting enn jeg husker. Men de fine tinga har vært vanlige. Man husker gjerne ikke de vanlige tinga. En kveld med gode venner på en bar, en spillkveld hvor man vinner, den morgenen på vei til jobb da alt klaffa og du enten rakk å lage kaffe hjemme og drikke den på bussen eller akkurat kjøpe en på Kaffebrenneriet før bussen suser inn på holdeplassen idet du ankommer, en kveld hjemme uten planer der jeg kan ligge med hodet i fanget til J og se på en tv-serie eller lese en bok mens han spiller xbox. De vanlige dagene har det vært mange av, men de glir inn i hverandre og forsvinner. Allikevel håper jeg på flere av dem i 2017.

Jeg har hørt mindre på musikk enn jeg pleier, mer på podcast. Jeg har kanskje blitt litt klokere, kanskje ikke. Jeg har lest avisene mine og bøker, jeg har prøvd å lage sunnere middager, men spist mye Fjordland og burgere også. Jeg har løpt mindre enn i fjor, men gått mer enn noensinne. I 2017 vil jeg lære mer om verden, men høre mer på musikk også. Jeg vil løpe mer og spise sunnere, stå opp tidligere og være mer hjemme uten at å være hjemme betyr å være syk. Jeg vil lese enda flere bøker og rydde oftere, i leiligheten og i hodet. Jeg vil begynne å skrive mer dagbok igjen, og forsøke å begynne på en ny bok på ordentlig, ikke være redd, ikke gi opp før jeg har begynt.

Selv om jeg hørte lite på musikk, så lagde jeg to spillelister. En på starten av året som heter henda i været og som rommer den første halvdelen. Et slags forsøk på å overleve vinteren, med låter om å gå ut og møte venna dine selv om det er kaldt. En i sommer som heter said i’d be gone by five but it’s sunrise and i’m still in your bed som rommer resten av det. Jeg tror det er en av de beste listene jeg har laga noensinne. Den var vel også et forsøk på å overleve høsten, med låter som får meg til å nikke mens jeg går, noen som får meg til å danse og noen som kan få meg til å grine.

Og siden jeg liker lister, så får dere en før jeg stikker i nyttårsmiddag:

Topp 10 låter fra 2016 i tilfeldig rekkefølge:

Ramón – Runnin

Alicia Keys – In common

No. 4 – Henda i været

Cherrie – Aldrig igen (må sådär)

Bear’s den – Red earth & pouring rain

The 1975 – Somebody else

Major Lazer, MØ & Justin Bieber – Cold water

Kent – Andromeda

Bon Iver -666 ?

Sval – Tilbakefall

Jeg håper 2017 blir alt dere ønsker dere og mer. Jeg håper vi slipper å grine av å se på nyhetene og at vi går en fredeligere verden i møte, selv om det ser skummelt ut. Jeg tror jeg sa det best i november, Nå må vi ikke gi opp. Nå må vi møte de som er uenige med oss med åpenhet og motargumenter som ikke sårer, som ikke fordummer, som ikke tar for lett på det de mener. Alle dere som er redde for hva framtida bringer, jeg forstår dere så godt. Det er lov å være redd. Men la oss være redde sammen, så blir det ikke like ille. Og hei, Ellen Degeneres fikk en medalje i går og NOAS har fått inn over tre millioner kroner til arbeidet de gjør for alle de som har rømt gjennom verden og endt opp her, hos oss – og jeg har penger til både kanelbolle og kaffe etter å ha bidratt litt sjæl, så la oss ikke gi opp helt ennå, hæ? La oss holde ut. Være her. Vi veit ikke hva som kommer. Kanskje blir 2017 det beste året i livet vårt. Vi må aldri gi opp. Alltid stå opp, både om morran og for det vi mener er riktig.

Godt nyttår, dere, hvem enn dere er.

I juli hadde jeg sommerferie, men var innom kontoret hver mandag. Jeg elska det. Jeg gikk barbeint i bakgården, og på kontoret. Jeg bada og leste bøker, løste kryssord og leste bøker i bakgården, jeg lasta ned Pokémon Go og parkerte sykkelen til fordel for å gå gatelangs og fange digitale monstre (jeg har ikke slutta enda), jeg drakk øl på sommerquiz (vi kom på andreplass på Månefisken en gang!) og lå generelt mye i gresset og bare så på himmelen og skyene. Forsøkte å ikke sove bort sommernatta, men fikk det ikke til, som vanlig. I juli og august skrev jeg ferdig boka mi, og de siste par ukene var hektiske. Et par dager før den gikk i trykken satt vi på kontoret og skrev om, redaktøren min og jeg. Jeg følte vi var med i en episode av Newsroom,  der jeg satt ved pulten min fikk ti og ti sider om gangen med endringer for å rekke å trykke den så den skulle utkomme før oktober. Det var gøy og slitsomt. Etter det har jeg ikke skrevet noe nytt, og det var egentlig først nå da jeg skjønte hvor lenge sida det var at jeg ble litt redd. Men jeg skal vel skrive noe mer en gang. I mellomtida skriver jeg dette.

I august var det Øya, som vanlig. Den beste konserten var New Order, på nytt, som var bedre på Øya enn på Roskilde, og det var allerede fantastisk på Roskilde, så da kan dere kanskje tenke dere. Jeg ble heldigvis ikke sjuk på Øya i år, føler at jeg alltid får enten halsbetennelse eller urinveisinfeksjon perfekt tima til den festivalen, men jeg klarte meg. Sliten ble jeg dog, så jeg dro hjem før den legendariske Anderson.Paak-konserten på lørdagen, men angrer ikke. Angrer aldri! Jeg leste tross alt en bok i stedet, det er aldri feil. Jeg leste for eksempel I love Dick av Chris Krauss en glovarm dag på Sørenga, jeg bada og leste, bada og leste. Sørenga er det beste som finnes i sommer-Oslo. En dag jogga jeg til og med dit og hoppa i sjøen etterpå. Det anbefales.

September kom og var varmere enn noensinne, mitt siste bad i år var seint i september, og vi kjøpte is på vei hjem. Så kom boka mi i slutten av måneden, og jeg lå våken om natta og grua meg til anmeldelsene. For hva er verst, å bli anmeldt, men å få dårlige anmeldelser, eller å ikke bli anmeldt i det hele tatt? Jeg klarte ikke å bestemme meg og fikk ikke sove. De lot vente på seg, men jeg døde ikke av dem, heldigvis. Og jeg tror det er verre å ikke bli anmeldt, enn å bli det. Det var i hvert fall noen triste uker fram til den første kom. Men den kom ikke før i oktober, så det blir neste post!

I april dro vi på fjellet til hytta til A, sammen med Tobi, Anna, Ea og Camilla. Jeg hørte på kent hele veien til og fra. Så fikk vi omgangssyke. Eller, heldigvis ikke alle sammen samtidig på hytta, det var bare T som fikk det der. Så han gikk glipp av en skitur, og jeg fikk gleden av å bli med. Jeg har ikke stått på langrenn siden jeg var 11. Det var ca. som jeg huska det, slitsomt, glatt og lett å falle. Men det var en ok tur. Eller, hytteturen var veldig bra, skituren var ok. Dagen etter at vi kom hjem, ble J og jeg syke. Sånn kan våren begynne, med en skitur og omgangssyke, dere. Heldigvis kunne jeg se sesong 5 av Girls mens jeg var sjuk. Vi overlevde alle sammen. Ea fylte til og med et år der, hun fikk Duplo-leker og jeg prøvde å lære henne å knipse. Tante Knips, det er meg. Nå kaller hun meg Tante Linn.

Så fylte jeg 30. Jeg var så frekk at jeg feira dagen før og festa hele natta. Jeg hadde ønska meg quiz, men hun som hadde laga quiz kunne ikke komme. Heldigvis har jeg verdens beste venner, så Beef lagde en to timers musikkquiz til oss og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Da klokka ble halv seks og alle gjestene unntatt Thomas, Krummis og Andreas hadde gått, så tok vi med oss noen øl i veska og stakk ut i parken. Da det begynte å regne, dro vi hjem til Krummis og spiste brødskiver med gulost. Ti på åtte rusla jeg hjemover i sola langs kirsebærtrærne og kjente at det var ganske kult å bli 30. Jeg sov bare til tolv og våkna og var klar for alt. I hvert fall mai! Jeg var i Trondheim på besøk og prata om å være ung og lovende med Eline Lund Fjæren og Gine Cornelia Pedersen. Sjukt stas å få lov å være en del av den gjengen! Så drakk jeg øl på uteserveringa til Kafé Løkka med R og A, og selv om jeg frøys på føttene, så var det verdt det. Så sjukt verdt det. Jeg så på SKAM og heia på Noora og William, og der vi bor nå er det ingen russebusser som parkerer og fester hele natta. J er ganske fornøyd med det, jeg synes det er litt trist. Akkurat det savner jeg med den gamle leiligheten, å våkne til russen i mai. De er så fine. Jeg blei forkjøla og mista stemmen i mai, jeg fikk koppholder til sykkelen min, jeg bada på Sørenga selv om det var kaldt og jeg så både den norske og den danske sesongen av Paradise Hotel.

I juni ble det sommer. Jeg gleda meg til sommerferie og Roskilde. Vi tok danskebåten over og ble stoppa på vei inn. Vaktene sa strengt ifra at dette ikke var noen partybåt, og at hvis vi hadde med oss lydanlegg, så måtte vi ikke spille så høyt. Vi lo og sa at det kom til å gå fint. Vaktene skulle sett oss da vi la oss halv ti etter et par øl. Vi var fem personer i en lugar, vi hadde kjøpt potetgull på taxfreen og leste i hver vår bok i hver vår køyeseng. Vi la oss ikke altfor seint på festivalen heller, dessverre. Det ble ingen soloppgang i år, men vi spilte Bezzerwizzer i campen til Julie da det regna (de hadde tak) og jeg droppa Red Hot Chili Peppers til fordel for Odesza, så sjukt verdt det. Jägermeisteren kom først på bordet under New Order, og vi besøkte først Mojitobussen den siste dagen etter å ha sovet i et par timer på gresset inne på festivalområdet. Vi lagde pannekaker, egg og bacon med primus og var gæmliscamp og det var fantastisk. Jeg leste bøker i teltet når det regna og sto opp tidlig for å kjøpe kaffe hver dag. Den beste festen var en rolig dag på gresset med et par ølbrett på deling da Julie kom på besøk i campen vår og vi ble sittende og prate i stedet for å gå på tidlig konsert. Sånn så det ut:

Og så var det sommer.

Det er siste uka i 2016. Et år som nok ikke har vært det beste for så mange. Noen år er sånn. Og så blir det bedre. Eller verre, men det må vi ikke tenke på, da gir vi opp, og det må man aldri. Men noen fine ting har det jo vært. Selv om folk vi ikke kjenner har dødd, og folk vi visste hvem var har dødd, og folk vi har vært glade i har dødd. Men vi lever, enn så lenge.

2016 starta med dårlig skriveselvtillit, og endte vel med det også. I januar var jeg fortsatt ikke ferdig med det som til slutt ble den tredje boka mi. Det var snø og kaldt, jeg lovte meg selv at jeg skulle stå opp tidligere og trene mer, jeg sto opp seint og trente lite. Men jeg hadde det fint også. Jeg var blant annet på quiz hver dag i en hel uke. Det går nemlig an. Det var veldig gøy, og litt slitsomt. Vår beste plassering ble en andreplass på musikkquizen på Bør Børsen (ja, de har musikkquiz der på fredager, før karaokemaskina startes opp). Jeg så The O.C. på nytt sammen med J til frokost, sommeren på Newport Beach var godt å klamre seg til gjennom skjermen når kuldegradene banka på ruta. Jeg leste ut Max, Mischa og tetoffensiven, som jeg begynte på seint i 2015, skulle ønske den boka var like lang som dette året har vært.

Så kom februar. Det fine med februar (hvis det er noe, annet enn at den er kort), er at lyset sakte kommer tilbake. Man merker det ikke helt i starten, men plutselig en dag skjer det noe. Så selv om det fortsatt er kuldegrader, så varmer plutselig sola, hvis man står på riktig sted, hvis man er ute akkurat da og kan lukke øya og vende ansiktet mot den. Som om vi alle var hestehover, begravd under torv og kulde, klare for å blomstre, om bare litt. Jeg bestilte meg en tur til København for å skrive ferdig boka mi. Telte de få ukene som var igjen, av måneden, og til jeg skulle dra. Venta på at livet skulle begynne på nytt.

Så kom mars, og en tidlig morgen våkna jeg til nyheten om at kent legger opp. Det har jeg skrevet mye om, de endte til og med opp med å bli med i boka, noen kan kanskje si at det var en dårlig idé, men sånn ble det. For seint å endre nå, si! Jeg dro også avgårde til København hvor jeg tilbragte nesten tre uker. Hver gang jeg er i København, så lurer jeg på hvorfor jeg ikke bor der. Men det ville vel føltes som hjemme etterhvert det også, kanskje magien forsvinner da. Eller kanskje jeg egentlig hører hjemme der, som jeg føler hver gang. Det er noe med å sykle overalt, med å løpe i Fælledparken mens jeg hører på musikk, men kanskje aller mest friheten når jeg er der. For jeg jobber jo ikke når jeg er der. Jeg skriver. Hver dag. Jeg lager presskannekaffe og skriver, jeg kjente på våren, som kommer tidligere der enn her, jeg løp annenhver dag og spiste frokost ute, jeg fikk besøk og jeg besøkte kompisene mine, jeg drakk øl på fine steder med fine folk, jeg lagde pasta til middag hver dag, jeg så på film og leste bøker, jeg gikk uten jakke i mars. I mars! Jeg våkna av meg selv før sju og var klar for alt, da veit du at du har det bra.Og etter å ha fulgt J til toget til flyplassen da han dro hjem et par dager før meg, så gikk jeg i den stille morgenbyen og fant meg en åpen kafé der jeg satt og skrev de siste fire sidene i boka. De ble stående som de var. Jeg skålte med meg selv med en kaffe og sjokolademelk og så dro jeg hjem og pusla et puslespill med 500 brikker. Det var en panda. Den siste kvelden min i Køben drakk jeg øl aleine hjemme og så på Mad men, og så ringte Nina fra LA og vi ble sittende på Skype og prate om livet. 2016, dere, man kan være aleine og sammen på samme tid.

Det er siste uka i 2016. Et år som nok ikke har vært det beste for så mange. Noen år er sånn. Og så blir det bedre. Eller verre, men det må vi ikke tenke på, da gir vi opp, og det må man aldri. Men noen fine ting har det jo vært. Selv om folk vi ikke kjenner har dødd, og folk vi visste hvem var har dødd, og folk vi har vært glade i har dødd. Men vi lever, enn så lenge.

2016 starta med dårlig skriveselvtillit, og endte vel med det også. I januar var jeg fortsatt ikke ferdig med det som til slutt ble den tredje boka mi. Det var snø og kaldt, jeg lovte meg selv at jeg skulle stå opp tidligere og trene mer, jeg sto opp seint og trente lite. Men jeg hadde det fint også. Jeg var blant annet på quiz hver dag i en hel uke. Det går nemlig an. Det var veldig gøy, og litt slitsomt. Vår beste plassering ble en andreplass på musikkquizen på Bør Børsen (ja, de har musikkquiz der på fredager, før karaokemaskina startes opp). Jeg så The O.C. på nytt sammen med J til frokost, sommeren på Newport Beach var godt å klamre seg til gjennom skjermen når kuldegradene banka på ruta. Jeg leste ut Max, Mischa og tetoffensiven, som jeg begynte på seint i 2015, skulle ønske den boka var like lang som dette året har vært.

Så kom februar. Det fine med februar (hvis det er noe, annet enn at den er kort), er at lyset sakte kommer tilbake. Man merker det ikke helt i starten, men plutselig en dag skjer det noe. Så selv om det fortsatt er kuldegrader, så varmer plutselig sola, hvis man står på riktig sted, hvis man er ute akkurat da og kan lukke øya og vende ansiktet mot den. Som om vi alle var hestehover, begravd under torv og kulde, klare for å blomstre, om bare litt. Jeg bestilte meg en tur til København for å skrive ferdig boka mi. Telte de få ukene som var igjen, av måneden, og til jeg skulle dra. Venta på at livet skulle begynne på nytt.

Så kom mars, og en tidlig morgen våkna jeg til nyheten om at kent legger opp. Det har jeg skrevet mye om, de endte til og med opp med å bli med i boka, noen kan kanskje si at det var en dårlig idé, men sånn ble det. For seint å endre nå, si! Jeg dro også avgårde til København hvor jeg tilbragte nesten tre uker. Hver gang jeg er i København, så lurer jeg på hvorfor jeg ikke bor der. Men det ville vel føltes som hjemme etterhvert det også, kanskje magien forsvinner da. Eller kanskje jeg egentlig hører hjemme der, som jeg føler hver gang. Det er noe med å sykle overalt, med å løpe i Fælledparken mens jeg hører på musikk, men kanskje aller mest friheten når jeg er der. For jeg jobber jo ikke når jeg er der. Jeg skriver. Hver dag. Jeg lager presskannekaffe og skriver, jeg kjente på våren, som kommer tidligere der enn her, jeg løp annenhver dag og spiste frokost ute, jeg fikk besøk og jeg besøkte kompisene mine, jeg drakk øl på fine steder med fine folk, jeg lagde pasta til middag hver dag, jeg så på film og leste bøker, jeg gikk uten jakke i mars. I mars! Jeg våkna av meg selv før sju og var klar for alt, da veit du at du har det bra.Og etter å ha fulgt J til toget til flyplassen da han dro hjem et par dager før meg, så gikk jeg i den stille morgenbyen og fant meg en åpen kafé der jeg satt og skrev de siste fire sidene i boka. De ble stående som de var. Jeg skålte med meg selv med en kaffe og sjokolademelk og så dro jeg hjem og pusla et puslespill med 500 brikker. Det var en panda. Den siste kvelden min i Køben drakk jeg øl aleine hjemme og så på Mad men, og så ringte Nina fra LA og vi ble sittende på Skype og prate om livet. 2016, dere, man kan være aleine og sammen på samme tid.

Jeg jobba i bokhandel i 10 år. Jeg savner det stadig. Heldigvis jobber jeg fortsatt med bøker, og jeg leser like mye som før (om enn ikke like mye som jeg skulle ønske.) Og nå når det nærmer seg jul, og et nytt år, så ville jeg for bare fire år siden stått bak disken og pakka inn bøker for alle kundene. Jeg ville gomla pepperkaker i pausen og hørt på julemusikk på høyttalerne, rydda i bunkene på torgene, passa på at folk huska til-og-fra-lapper, teip, rosetter, penn, julekort, en bok til seg selv også. Det var en fin jobb. Den fineste. Nå gomler jeg fortsatt pepperkaker og har tatt en pause for å skrive dette, men en ting jeg ikke får gjort i jobben min nå, og som jeg savner aller aller mest, det er å skrive anbefalinger på bøker. Så jeg tenkte å gi dere det jeg ville knota ned på et bånd og satt på den aktuelle boka i hylla eller på torget, i håp om at den riktige leseren skulle dukke opp og ville ta den med seg hjem. Her kommer det, de beste bøkene jeg har lest hittil i 2016:

Det er heldigvis ingen som trenger meg – Liv Marit Weberg: Oppfølgeren til Det er heldigvis ingen som legger merke til meg, som også anbefales varmt. Som en kynisk Erlend Loe forteller Weberg om vår heltinne som nå har fått seg kjæreste, uten at det har løst noen av livets problemer. En morsom og trist finne seg sjæl-historie.

To kill a mockingbird – Harper Lee: Det tok meg noen år å få lest denne, men i sommer klarte jeg det heldigvis. Og for en bok, folkens! Klassikere er klassikere for en grunn, og denne historien om Scout rørte meg dypt. Overraskende spennende og morsom er den også.

Null – Gine Cornelia Pedersen: En lang monolog av en bok, språket spinner sammen med hovedpersonen inn i en villere og villere historie som kanskje, eller kanskje ikke, foregår bare i hovedpersonens hode.

Håpet og festen – Kjersti Rorgermoen: Det er disse folka som sliter med å finne seg sjæl, da, som jeg hele tida kommer tilbake til. Men Kjersti Rorgermoen har finni seg sjæl som forfatter, og det er en glede å få lese bøkene hennes. Litt Agnes Ravatn, litt Stig Sæterbakken, liksom. Hvis det gir mening? Kanskje ikke. Men fint! Absolutt.

Det er ikke så farlig med meg – Jenny Jägerfeld: Jeg lo høyt, flere ganger. Å lese denne boka er som å se en romantisk komedie hvor du gjemmer deg bak en pute og heier av hele ditt hjerte samtidig.

Jeg og Earl og jenta som dør – Jesse Andrews: Jeg er en sucker for high school-filmer og serier, og heldigvis finnes det bøker i den sjangeren også. Denne er rørende, morsom og veldig lettlest. Hadde jeg hatt en kompis som Greg på videregående, dere. For en fyr.

Mormor hilser og sier unnskyld – Fredrik Backman: Mormor er død, men barnebarnet hennes finner stadig ledetråder etter henne. Og en svær hund! En varm og morsom historie om en eksentrisk, gammel dame som vi alle har noe å lære av. Både viktigheten av å si unnskyld og av å ikke gjøre det, men gjøre som man vil og må.

Katten – Takashi Hiraide: Noen bøker liker jeg veldig godt, selv om de ikke handler om stort. Dette er en sånn bok. Men den handler om en katt. Om et rolig liv, og en katt. Noen ganger trenger man ikke mer.

Morderens ape – Jakob Wegelius: Dette er forfatteren bak min favorittbok fra jeg var 11, Spionene i Åreborg. Historiene hans er ville, morsomme, triste og vakkert illustrert. Gorillaen Sally Jones kommer jeg til å huske lenge, sikkert like lenge som jeg husker spionene i Åreborg.

Kaninjegeren – Lars Kepler: Jeg syntes denne rekka av bøker hadde en slags fellesnevner i seg, fordi de handler om dyr på en eller annen måte. Kaninjegeren handler ikke om dyr, men det er en krimbok med cliffhangere på annenhver side. Se nå ikke en dårlig film, les denne spennende boka i stedet.

The Rosie project – Graemie Simsion: Don Tillman lager hummersalat hver tirsdag. Han har faste rutiner på alt fra klesplagg til måltider. Helt til han møter Rosie. Hvis man skal lese enda en romantisk komedie i år, så synes jeg man skal lese denne.

Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt – Ingvild Lothe: Denne diktboka er full av setninger jeg fikk lyst til å lese høyt for noen, eller rope høyt på bussen, eller… tatovere i panna! En morsom, trist og veldig gjenkjennelig samling. Kan (og bør) leses av folk som ikke tror de liker dikt.

Et godt liv – Jens M. Johansson: Et godt liv er å lese denne boka i ett strekk på sofaen etter en lang dag. Og så kan man lese resten av forfatterskapet hans de resterende dagene etterpå.

I love Dick – Chris Krauss: For ei dame! En bok om kunst og forelskelse, galskap og genialitet. Alle som har lest Lena Anderssons bøker om Ester MÅ lese I love Dick!

Lesehistorier – div. forf.: En samling historier om lesing. Verken mer eller mindre. Om å lese høyt for noen, om å lese inni seg, om å lese på reise, om å lese på biblioteket, om å lære å lese, om å ikke kunne lese, om alle bøkene som betyr noe, har betydd noe, kanskje kommer til å bety noe.

Historie om et ekteskap – Geir Gulliksen: En liten fortelling om det største i livet, kjærligheten. Så vondt og ekte fortalt om et ekteskap som revner.

Hearts in Atlantis – Stephen King: Jeg leser alltid Stephen King om sommeren. I år leste jeg denne på nytt. Det er jeg glad for. Hvis du ikke liker denne boka, så liker du nok ikke Stephen King. Men hvis du liker denne, så burde du lese alt annet av ham også. Så skummelt og vakkert på samme tid.

Unnskyld – Ida Hegazi Høyer: En uhyggelig fortelling om et samliv, så utrolig godt skrevet, så vondt fortalt. Dere må lese alt Høyer skriver. Så enkelt er det.

Og så til årets aller beste. Gullrekka, om du vil.

Håndbok for vaskedamer – Lucia Berlin: Jeg ble helt slått i bakken av disse novellene. Dette er noe av det vondeste jeg har lest, og allikevel så utrolig bra. Skittent og vakkert på samme tid. Som soloppgangen i en forurensa by i Mexico.

Er hun din? – Nils-Øivind Haagensen: En voksen mann og en liten jente. Et bursdagsselskap nå, en fortid som en gang var og en framtid det aldri ble noe av. En så fin bok om de store spørsmåla i livet. Og havregryn.

The girls – Emma Cline: Bedre skildring av å være tenåringsjente skal man lete lenge etter. Jeg kjente det i magen da jeg leste, som å være 15 år og ukyssa igjen. Alt det langt der framme i voksenlivet som venter, som glitrer som gull, og som viser seg å være like jævlig som det noen ganger er fint. En historie om fascinasjon og drømmer, om ondskap og sex, vennskap og svik.

Bergen ungdomsteater – Pedro Carmona-Alvarez: Marita fra Og været skiftet og det ble sommer osv. er blitt eldre, hun bor i Bergen med moren sin, hun smugrøyker, har sex, lengter etter noe hun kanskje ikke egentlig vet hva er og hele tida regner det. Pedro, dere. For en fyr. For noen historier. Jeg vil aldri de skal ta slutt.

Kan jeg bli med deg hjem – Marie Aubert: Denne boka har fått så mye skryt og det er vel fortjent. Dette er noveller som overrasker, med hovedpersoner som man ikke alltid heier på, men det er det som gjør dem så bra. Så vondt og ekte og naturlig fortalt. Jeg var helt slått i bakken da jeg var ferdig. Hva skjedde her? sa jeg høyt. Og så ville jeg lese den en gang til.

Ungdomsskulen – Heidi Furre: På TV og internett for tida har vi SKAM, på kino i 1998, på VHS i 1999 eller på DVD etter år 2000 hadde vi Fucking Åmål. I bokform nå har vi endelig Ungdomsskulen. Tre jenter, tre år, tre hele liv. Så fine observasjoner, så gjenkjennelige situasjoner, så ensomt og begivenhetsrikt på samme tid.

Max, Mischa og tetoffensiven – Johan Harstad: Jeg leste ut Max, Mischa og tetoffensiven etter å ha spart de siste sidene i flere uker, tværa ut de siste kapitlene før jeg endelig måtte bla om siste side – etter det bladde jeg tilbake til første side og ville bare begynne på nytt, aldri forlate dem. For en bragd! Jeg vil bo i denne boka, ringe Max om natta, gå på teater med Mischa, klemme moren hans, besøke faren hans, høre Owen spille piano på en dunkel klubb mens han sitter med ryggen til oss, smugrøyke med Mordecai under et høstfarga tre, spille en monolog for ingen. Jeg vil bo i denne boka.