Linn Strømsborg's Blog, page 20

For fire år sida på denne tida stakk jeg til Køben for å se L.O.C. i Falconersalen. Jeg sykla i november, gjennom nysnøen i Fælledparken og var ganske lykkelig, selv om året 2012 hadde vært ganske trått og tungt. 2012 var året da jeg ble diagnostisert med angst. Det var året da alt gikk til helvete med speedbåt. Jeg fikk angst, klarte ikke jobben min, sleit med å fullføre Furuset, sleit med å stå opp om morran, sleit med et knust hjerte og det ultimate lavmålet på selvtilliten, sleit med å tro på at hjertet mitt skulle fortsette å slå. I jula satt jeg kattevakt på Grünerløkka, jeg så Doctor Who, sesong 3, jeg tente lyslenka om kvelden og skrev. Jeg dro i land Furuset, selv om jeg ikke trodde jeg skulle klare det. Jeg sa opp jobben. Jeg gikk ut på nyttårsaften og møtte en kompis til en øl nede på baren på hjørnet før de stengte. Jeg fanga snøfnugg på tunga og pusta med magen. Sa nei til alle festene jeg var bedt på. Så feiga jeg ut en siste gang, pakka sakene mine seint på kvelden mens nabolaget festa og skålte for året som hadde vært, og så dro jeg hjem til den tomme leiligheten min der det ikke lenger bodde noen katt. Så ringte jeg til A, som jeg tidligere den høsten var på nettopp L.O.C.-konserten med. Vi kommer til deg, sa han, bare bli der. Så gråt jeg litt, så ommøblerte jeg leiligheten, så kom de. A og Frøydis. De ringte på og vi drakk champagne, så dro vi opp på taket der jeg så utover den tåkete byen min og grein og grein mens naboene mine feira det nye året. 2013 ble bedre, heldigvis. Men det kunne jeg ikke vite der og da. Der og da gjorde det bare vondt.

I morra grytidlig hopper jeg på toget til København for å se en uventa fjerde og siste Kent-konsert på Forum, for å skåle med gode venner og ha litt fri fra et år som ellers har vært litt tungt og trått. Dere veit, man gir ut en bok man ikke trodde skulle bli ferdig, og så går det helt greit, men man tar jo ikke over verden, ikke sant, den er bare en av mange hundre utgitte bøker i år. Og noen liker den og noen hater den og mest av alt er det bare stille. Og vekkerklokka ringer om morran og du vil ikke stå opp, og tida strekker ikke til og du feiler i jobben din og du søler kaffe på den hvite ullgenseren og tannlegen trekker feil visdomstann og yndlingsbuksa di passer ikke lenger og Ramón går ut av The Stream og ting går skeis, ikke sant. De gjør gjerne det. Men til sammenlikning, så er det ikke som i 2012. Det går så jævlig mye bedre med meg enn i 2012. Jeg håper faktisk at det aldri vil bli like ille med meg som det sto til i 2012. Det er godt å klamre seg til, selv på de dårligste dagene i 2016. Men!

Verden har det ikke så greit. Dere veit alle hva jeg prater om. Det går altså så skeis. Man våkner en novemberdag og Hillary Clinton ber oss om å ikke miste motet. Om å ikke slutte å tro at det er verdt det, selv om man kanskje taper flere ganger enn man var forberedt på på veien. Og polene smelter fortere enn vi kunne forutsett. Og Sylvi Listhaug ber oss om å Like og Dele at en syvåring blir sendt til Afghanistan. Jeg gidder ikke skrive tilbake til engang, for han var føkkings to år gammel da han kom hit og hvem veit hvor lenge han var på flukt før han endte opp her. Det er for jævlig. Det er for vondt. Men nå er det vår tur. Nå må vi ikke gi opp. Nå må vi møte de som er uenige med oss med åpenhet og motargumenter som ikke sårer, som ikke fordummer, som ikke tar for lett på det de mener. Alle dere som er redde for hva framtida bringer, jeg forstår dere så godt. Det er lov å være redd. Men la oss være redde sammen, så blir det ikke like ille. Og hei, Ellen Degeneres fikk en medalje i går og NOAS har fått inn over tre millioner kroner til arbeidet de gjør for alle de som har rømt gjennom verden og endt opp her, hos oss – og jeg har penger til både kanelbolle og kaffe etter å ha bidratt litt sjæl, så la oss ikke gi opp helt ennå, hæ? La oss holde ut. Være her. Vi veit ikke hva som kommer. Kanskje blir 2017 det beste året i livet vårt. Vi må aldri gi opp. Alltid stå opp, både om morran og for det vi mener er riktig.

I mars våknet jeg til nyheten om at kent legger opp.

De to siste helgene har jeg vært på konserter. Jeg har grått av sanger jeg aldri har grått av før, og kjent hjertet mitt briste der det alltid har brista. Men alt må ta slutt en gang, og denne gangen var det kents tur.

Jeg fant kent da jeg var 14. 14 år og ensom som alle 14-åringer er, uansett hvor mange venner de har. Jeg husker lange turer med den blå discman-en min som hadde Shockdual eller hva det nå het, en greie som skulle sørge for at cd-en ikke hoppa selv om du løp eller gikk. Det funka mesteparten av tida. Jeg sto opp hver dag og valgte en cd eller to å ta med meg på skolen, på tur, på bussen til farmor. Etter at jeg fant kent var det for det meste deres skiver jeg tok med meg. Jeg lå i mørket på det lille rommet mitt og hørte på stemmen til Joakim Berg som sang om da det blåste på månen, om å være født i en spökstad, om å holde noen i hånda under bordet, om å danse.

Og så ble jeg eldre, og det ble kent også. Jeg husker fortsatt togturen min til sentrum for å kjøpe Vapen & ammunition, den første skiva som kom etter at jeg hadde oppdaga dem, den første jeg kunne kjøpe på utgivelsesdatoen. Være en av gjengen. En av de som visste noe, som kunne noe, som kjente dette bandet som betydde så mye for så mange av oss. Jeg så på bildene av den hvite tigeren og jeg kunne alle låtene utenat etter bare noen dager, jeg leste tekstene igjen og igjen, drømte om dem om natta. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg satte på skiva og hørte feedbacken på Sundance Kid sive ut gjennom høyttalerne mine, som var nesten nye, mitt første stereoanlegg som jeg fortsatt har og som funker den dag i dag. Jeg skrudde opp og skrudde opp igjen. Fikk beskjed om å skru ned, og gjorde det før jeg skrudde opp igjen litt seinere.

Jeg husker den første konserten jeg var på, jeg var 16 år gammel og de spilte på Youngstorget, på Kalas-turneen. Det begynte å regne da de spilte FF, der de synger Snart kommer regnet som en våg / Och sköljer bort

/ allt som inte är musiken og vi jubla, jeg dansa i regnet med våt hettegenser, jeg sto der med stjerner og tårer i øya og så på heltene mine, rett der framme, de spilte Chans og Noll, og de spilte Dom andra og Pärlor, de åpna med Sundance Kid og jeg hvinte sammen med feedbacken. Jeg visste ikke da at jeg skulle bli en som elska å gå på konsert, men det begynte der. Med kent.

Jeg har vært på konsert med kent i snitt sikkert en gang i året sida da. Jeg har sett dem i Norge og Danmark, jeg har sett dem på festivaler og på små og store scener, jeg har dansa og grått, og jeg har kjøpt hver eneste skive på utgivelsesdatoen etter Vapen & Ammunition. Jeg har kjøpt samleboksen de kom med og limited edition-albumene, jeg har kjøpt singler da de fortsatt kunne kjøpes og jeg har fortsatt å høre på dem, igjen og igjen har jeg hørt på dem, alltid har jeg hørt på dem. Over halve livet har jeg hørt på kent.

Jeg kommer sikkert til å fortsette å høre på kent, men jeg skal ikke se dem live mer. Aldri får jeg hørt Visslaren live, det blei ikke sånn. Men Kevlarsjäl har jeg hørt, heldigvis. Og Cowboys. Og När det blåser på månen. Og så mange, mange, mange andre låter de har laga som har betydd noe. Aldri får jeg løpt og kjøpt et nytt kent-album for å gå hjem og høre på det mens jeg leser tekstene. Det går bra, alt må ta slutt en gang, det er ikke det. Men det føles allikevel trist, og viktig. Kent har definert så mye av meg, så mye av mange. Et lite band fra Eskilstuna som endte opp med å bli et band jeg skulle skrive to bøker med dem som bipersoner i. Uten av de vet hvem jeg er, jeg er bare en av så veldig, veldig mange mennesker som har hørt på dem, heia på dem, elska dem. Og da Dagsavisen skrev en artikkel om avskjedskonsertene i helga som var, så ringte de meg. Da jeg våkna på fredag, dagen før den nest siste kent-konserten i mitt liv, så åpna jeg avisa og så et bilde av meg selv ved siden av et bilde av kent. Hvis noen hadde fortalt 14 år gamle Linn at det skulle skje, så hadde jeg aldri trodd dem. Men sånn er livet. Rart og fint. Og til tider sjukt deppigt, som ikke trenger å være noe trist. Det kan være sjukt fint samtidig. Som kent og Du & jag, döden.

Snøen skal falle over Oslo og Haugenstua skal kanskje ligne litt på Eskilstuna i frosten, en benk skal stå tom i en park, noen skal risse inn forbokstavene sine i et tre, noen skal taste et nummer i fylla og ikke tørre å ringe, noen skal kle seg i svart og ta på seg et naglearmbånd, sminke seg rundt øynene, finne et band som definerer dem, som forstår dem, noen skal våkne om natta og ikke få sove igjen, noen skal danse hele natta og gå hjem i vårsoloppgangen hånd i hånd, noen skal tenne på grillen og vente på at du kommer, en ny jul skal feires, et nytt år skal banke på døra, og vi kan spille 747 og rope i stua, igjen og igjen, holde hverandre i live, holde hverandre varme, holde hverandre oppe. Vi skal gå i takt, vi skal slå oss på brystet som hjertet vårt banker, vi skal synge så lenge vi lever, helt til vi dør.

Tack som fan, pleide Joakim Berg å si hvis det var ekstra bra på konsert. Da konfettien lå nedtråkka og ølglassene tomme utover gulvet og vi sto andpustne og slitne og litt hjerteknuste igjen i lokalet der lyset sakte kom på igjen. Nå er det vår tur. Så, kent:

Tack som fan.

I dag fikk jeg holde boka mi i hånda for første gang. Det så sånn her ut.

Jeg beklager at dette ligner mer og mer på en promoteringsside for meg og boka mi, og mindre og mindre på Strekhjerte, men jeg lover at det kommer til å gå over. Sikkert veldig snart. Men siden jeg har dere her, så kan jeg jo invitere dere på slippfest. Det blir den 5. oktober, på et sted i Oslo. Først tenkte vi å ha festen på Angst. Jeg ville kalle festen for Angst på Angst. Det er ikke sikkert jeg hadde fått lov til å kalle festen for det, men jeg likte det og lo for meg selv. Men de var dessverre opptatt, og siden R kommer helt fra Trondheim for å lese for meg, så kunne vi ikke flytte festen til en annen dag, så vi må bare finne et annet sted. Det skal nok gå. Sted og annen eventuell info blir lagt ut på Facebook-eventet etterhvert, så dere kan jo hive dere på der. Nå skal jeg feire meg sjæl litt med iskaffe og kanskje en Clausthaler. Håper dere har en fin fredag!

Jeg har min første fridag på det som føles som en evighet. Ikke at jeg ikke har hatt fri, jeg har hatt sommerferie og helger, men jeg har hele tida hatt boka hengende over meg. Som Hank Moody sier i Californication; don’t become a writer, it’s like having homework everyday for the rest of your life. Det føles ikke alltid sånn, men denne sommeren har det føltes sånn. På godt og vondt. Men nå prøver jeg å slappe av. Drikker kaffe. Skriver noe her. Til dere.

I 2012 fikk jeg mitt første ordentlige angstanfall, i det minste det første som ble diagnostisert. Jeg var på jobb i bokhandelen og plutselig føltes det som at alle tennene mine løsna. Jeg fikk blodsmak i munnen da jeg sto og snakket med en kunde, jeg husker at jeg anbefalte David Mitchells Ghostwritten mens jeg trodde jeg skulle dø. Da han gikk ut, løp jeg inn på bakrommet, til det skitne speilet over vasken der jeg sto og dro i fortennene mine. Hjertet mitt dundra i brystet, det suste i hodet, og helt tilfeldig kom A innom butikken for å si hei, og han så med en gang at noe var galt. Nå ringer du noen, sa han. Nå ringer du noen som kommer og tar over, og så drar vi hjem. Så jeg gjorde det, og så dro vi hjem. Jeg husker at jeg lå i huska i bakgården mens A kjøpte middag til oss, jeg lå i huska og så opp på den knallblå himmelen i Drive-jakka mi og jeg suste sakte fram og tilbake, vugget mens hjertet mitt fortsatt slo, så hardt i brystet. Jeg dro til legen min dagen etter, og igjen og igjen, jeg fikk Sobril og tilslutt en liste over psykologer jeg aldri turte å ringe til. Siden den gang har det gått bra og dårlig, opp og ned. Jeg har knekt koden for angsten, jeg har skjønt at den kommer når det blir for mye. Og for mye kan være alt fra en god fest med gode venner til en dårlig dag på jobb, alt fra en tur på sykkelen i regnet til en solfylt tur på stranda. Den kan komme når som helst. Men nå vet jeg hva det er. Nå blir jeg ikke lenger så redd. Jeg har lært meg å puste. Lært meg å ta pauser. Lært meg at jeg ikke skal dø. Ikke enda.

I 2013 utga jeg Furuset. Vi hadde en stor fest på Internationalen, jeg var så stolt av den boka. Jeg hadde jobba med den i tre år, følte at jeg aldri kom til å bli ferdig. Følte at alle kom til å hate den, at den ikke handla om noen ting. Den var viktig for meg å skrive, så viktig. Den handla om stedet jeg kom fra, om folka jeg har vært så heldig å vokse opp med, om hvem jeg var og kunne vært, om ei jente som ikke helt fikk det til, om å bli voksen uten å ha noe på stell. Og noen syntes den var kjedelig og dårlig skrevet, og andre har lest den igjen og igjen og sendt meg lange mailer om den, stoppa meg på gata, på utesteder, gitt meg klemmer og fortalt meg hvor viktig den var for dem, hvor viktig jeg var.

I 2013 begynte jeg også å løpe. Dette skrev jeg i januar:

Hver mandag og torsdag løper jeg på Bislett og før påske vil jeg klare å løpe 5 kilometer. Nå løper jeg 2,5 eller 3. Men det er ikke dårlig bare det. Jentene som går på videregående sitter i garderoben og snakker om lærerne sine. Jeg henger fra meg veska og den brune, slitte vinterkåpa. Jeg skifter og snører joggeskoene mine hardt på beina, når jeg kommer inn blir de først stille og så fortsetter de. Jeg hører bruddstykker av samtalene deres og husker hvordan det var å være 19. Jeg løp 1500-meteren på 12 minutter og drømte at jeg kunne løpe om natta. Jeg er eldre nå, men jeg løper bare på vilje. Jeg vil mer nå. Jeg vil kjenne at jeg får til noe. Kjenne at kroppen min gjør det jeg vil den skal gjøre. Hjertet mitt slår, jeg er snart 27 og i morgen skal jeg stå opp klokka åtte og lage kaffe.

I slutten av september utkommer Du dør ikke. Jeg vet ikke om vi skal ha noen fest for den, om det blir tid. Men jeg lover å si fra hvis vi gjør det. Og jeg er så stolt av denne boka. Jeg har jobba med den i tre år og følt at jeg aldri kom til å bli ferdig. Følt at alle kommer til å hate den, at den ikke handler om noenting. Men den var om mulig enda viktigere for meg å skrive. Den handler om å tro at man skal dø, om livet som kommer i veien for å leve, om kroppene våre som vi ikke har noen kontroll over, og den handler fortsatt om folka jeg har rundt meg. Folka jeg har vært så heldig å vokse opp med, og bli kjent med som tenåring, og som voksen. Den handler om en jeg kanskje kunne vært, om ei jente som fortsatt kanskje ikke helt får det til, men denne gangen er det på grunn av angst, en reell angst så mange der ute kanskje har kjent på eller kommer til å kjenne på. Jeg har prøvd å skrive om angst til alle oss der ute som har kjent det, har kjent verden snurre for fort og hjertet slå for hardt. Og jeg har forsøkt å skrive det sånn at de som ikke har opplevd det selv også skal forstå hvordan det kan føles. Denne boka er til oss. Til dere. Og noen kommer til å synes den er kjedelig, og sikkert dårlig skrevet. Men jeg håper, å, jeg håper så hardt, at noen av dere der ute vil kjenne den, som jeg har kjent den. At noen av dere vil lese den igjen og igjen. At den vil gi dere noe viktig, si noe om hvordan det kan føles å være en av oss. Og ikke minst, få dere til å huske på de som aldri vil slutte å ringe dere, selv om dere slutter å ta telefonen. Det kommer til å ordne seg. Det kommer til å gå bra. Jeg håper dere alle har noen som ikke slutter å ringe. Jeg har så mange, og jeg er så takknemlig for dere alle sammen. Denne boka er til oss.

Bildet i forrige post var forsida på boka mi.

Bildene i denne posten er tre sider fra boka – som kommer snart.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den kommer i slutten av september. Den sendes i trykken i dag.

Den ble ferdig. Vi ble ferdige.

Nå vil jeg sove i hundre år. Men først vil jeg feire, med dere.

Soundtracket til boka ligger her: DU DØR IKKE

Det er fullt av Kent, og det er boka også.

Litt trist, litt fint, litt Justin Bieber, litt hjertesorg, litt fest, litt løping, litt angst, litt liv. Sånn blei det. Sånn skulle det bli. Hele tida skulle jeg hit.

DU DØR IKKE

Husfreden vår har visna igjen. Vi fikk den i innflytningsgave og den visna med en gang. Men jeg ga meg ikke, vanna litt og litt, igjen og igjen, behandla den som de andre plantene mine, og plutselig kom det et grønt skudd, midt inni alt det brune. Og så ett til, og ett til. Og i sola for to uker siden var det blitt masse grønne, ferske skudd, som glinsa med grønnfargen sin mot meg. Endelig, tenkte jeg. Jeg fikk det til. Nå henger de nye skuddene med hodet igjen. Jeg fortsetter å vanne. Litt og litt. Men kanskje var det august som kom og tok piffen fra den, som den gjorde med meg.

Jeg går tur aleine, hører på podcast eller lydbok, finner noen høner på Kampen, ser solsikker som er over to meter høye, kjøper is på butikken og spiser den mens jeg sitter i en park, reiser meg for å lete etter en søppelkasse, finner ingen, så jeg legger ispapiret i veska og går videre. Stephen King leser i ørene mine, han høres annerledes ut enn jeg trodde da jeg leste bøkene hans da jeg var yngre. Han høres ung ut, han er god til å lese. Boka hans blir levende i ørene mine, det er musikk i bakgrunnen på slutten av hvert kapittel, en urovekkende musikk som underbygger marerittene han forteller om. Bag of bones, heter boka, jeg leste den for første gang sommeren i 2001, da lå jeg i hagen vår og venta på kjæresten min, hele dagen lå jeg der og venta på at han skulle få sneket seg ut for å sykle opp til meg, hørte ham da han skrensa inn på forsiden av huset og de tre raske skrittene over grusen før han ringte på. Jeg kunne dratt og bada eller vært ute med venner, men jeg lå på gresset, var aleine mesteparten av tida, helt til han kom. Så kom kvelden og han gikk ut igjen til sykkelen sin, sykla så mye saktere hjem enn han gjorde til. Og jeg leste videre.

Jeg har skrevet og skrevet igjen i sommer. Trodde aldri jeg skulle bli ferdig. Så ble vi ferdige. Så ble vi ikke ferdige allikevel. Jeg har gleda meg sånn til å fortelle dere om boka, til å poste utdrag, til å skrive om arbeidet mitt, men jeg tør ikke før det er ferdig. Og kanskje blir vi ikke ferdige i år allikevel. Sånn kan det gå. Men uansett hvordan det går, så har jeg lært en ting: jeg skal aldri bruke sommerferien min på å fullføre en bok igjen. Pulsen min er høy og skuldrene høyere, jeg har bada og lest bøker og sett på TV-serier, men sovet dårlig og skrevet både når jeg har hatt lyst og ikke lyst. Nei, dere, neste gang jeg fullfører en bok, hvis det blir en neste gang, så skal jeg gjøre det i februar. Eller i Syden. Jeg drømmer om Syden, om en ny ferie, om turkise drinker og basseng, om varme kvelder på en balkong, lyden av sirisser og folk som fester.

Men det kan fortsatt gå bra. Kanskje neste gang dere hører noe fra meg, så blir det et utdrag fra en roman og en dato for slippet. Eller kanskje husfreden kvikner til. At jeg våkner i morgen, når klokka ringer klokka seks og ferien er over på ordentlig, og mens jeg står og gjesper foran kaffetrakteren, så snur jeg meg forsiktig og ser at et nytt, grønt skudd har dukka opp i løpet av natta. Jeg slutter i hvert fall ikke å vanne den. Litt og litt. Så får det gå som det går.

Det er snart en måned siden vi slang fra oss sekkene utenfor de oransje teltene der vi skulle bo i en uke. Vi drakk kaffe og øl, lagde egg og bacon på primus og spilte Bezzerwizzer i en camp med tak og sofaer. Jeg la meg tidlig og litt seint, våkna tidlig og litt tidligere. Jeg hadde vondt i føttene og ryggen, men var glad i hjertet. M83 og New Order var de beste konsertene, og begge kommer på Øya også. Til neste gang skal jeg trene så jeg ikke må sette meg ned hele tida. Markløft, sier dem, da blir ryggen glad.

Det regna og var sol om hverandre. Vi hadde på oss t-skjorte og ullgenser, shorts og regnjakke. Det var ingen kø i dusjen og kaffen var varm. Jeg forspiste meg på pasta med pesto og drakk bare én mojito. Det var en god uke. Den siste dagen sovna vi på gresset, jeg våkna av at folk gikk forbi oss og pekte. Vi lå med hodene på magen til hverandre, det skya over og jeg reiste meg etter en liten time. Mojitobus! sa jeg. Ja! sa de andre, og så gikk vi. Marsjerte mot bussen og kjøpte mojitos, satt ute i regnet da alle løp fra benkene sine. Og vi holdt ut helt til LCD Soundsystem gikk på scenen klokka ett. Det skulle man ikke trodd da man så oss ligge sovende inne på festivalområdet, men vi kan stadig overraske selv om vi er blitt gamle.

Hjemme har jeg skrevet hver dag, drukket kaffe, sykla, gått, jogga, drukket øl, sett film, sett en til, sittet i bakgården, ligget i bakgården, laga middag, løst kryssord, jobba, vanna planter, nattbada på Nesodden, lasta ned Pokémon Go, vært på quiz, bada på Sørenga, huska solkrem, spist jordbær, laga smoothie (med grønnkål!), grilla, lest bøker, klappa kattene og gått barbeint både inne og ute. Denne sommeren er ikke så verst.

Håper dere også er glade.

Kva skal du gjera i sommar?

Jeg skal på Roskilde igjen, på Øya i august og i mellomtida der skal jeg bade på Sørenga, løpe rundt Sognsvann og i Tøyenparken og lese masse bøker i bakgården.

Skal du reisa nokon plass?

Tar danskebåten til Roskilde og en full festivalbuss hjem igjen, ellers skal jeg bare sykle dit beina mine tar meg eller gå dit jeg orker. Kanskje kjøpe en og annen enkeltbillett på en buss, trikk elelr t-bane.

Kor lenge skal du ha ferie?

Jeg har fem uker som jeg skal ta litt usammenhengende. Jeg drømmer fortsatt om gamle dager da man hadde to måneder skoleferie, men fem uker er ikke så ille det heller. Og så kommer det alltid en lørdag og søndag.

Kva vil du mest rekka å få gjort?

Skal jo aller helst skrive ferdig en bok, da.

Kva trur du at du egentlig kjem til å få gjort?

Angste over at sommeren snart tar slutt

Kva gler du deg mest til?

Å åpne den første ølen på Roskilde, å få Øya-båndet på hånda, å legge meg i gresset etter å ha jogga ute, å hoppe uti vannet på Sørenga etter å ha sykla dit, å se en soloppgang enten her eller der. Og markjordbær!

Kva kan gå feil?

Alt kan jo gå skeis, men det prøver jeg å ikke tenke på. Langtidsvarselet for Roskilde-været viser 20 grader og sol og jeg pakker slagstøvler, ullsokker og gnagsårplaster og håper på det beste hvis det viser seg å bli overskya og regn.

Kven kjem du til å vera mest med?

Han jeg bor sammen med og de to kattene som også bor der. Og en haug med gode venner som trenger noe å fylle julikveldene sine med.

Kva kjem du til å bruka mest pengar på?

Festivalmat og festivaløl.

Kva kjem du til å kjøpa før sommaren?

Jeg kjøpte nettopp nye headphones, for mine gamle ble ødelagt. Jeg trenger også nye Converse-sko, men jeg tenkte å slite ut disse på Roskilde først og så unne meg et nytt par hjemme igjen.

Kjem du til å bruka det?

Definitivt.

Kjem du til å bli brun?

Med mindre det blir 30 grader og skyfri himmel på Roskilde, så nei. Jeg ble brun i 2005 da det var 30 grader og skyfri himmel. Ellers får jeg bare soleksem og blir solbrent om jeg ikke holder meg i skyggen. Jeg er god til å holde meg i skyggen.

Kva vil du sei til ditt sommar-deg?

Ikke sov bort sommernatta! Dra på eventyr! Husk solkrem!

Kva kjem du til å eta?

Grillpølser, jordbær, chili con carne, flæskestegsandwich, mango, pannekaker!

Kva kjem du til å drikka?

Smoothie så snart smoothiemaskinen kommer i hus, iskaffe, øl og Matilde-sjokolademelk!

Kva kjem til å gjera denne sommaren ekstra bra?

Lesetid og skrivetid

Kva kjem du til å ha på deg?

Shorts og t-skjorter, sommerkjoler, badedrakt, og ullgenser når det er kaldt.

Korleis kjem du til å skada deg?

Gnagsår på Roskilde, blåmerker etter sykkelpedalene når jeg må trille sykkelen og sikkert en strekk her og der etter jogginga.

Kva er du urolig for?

Vepsestikk og verden

Kva kjem til å bli ekstra spesielt i år?

Forhåpentligvis at jeg både klarer å slappe av og skrive ferdig boka mi samtidig

Korleis kjem du til å hugsa sommaren i september?

Som altfor kort, som vanlig, enda det er somrene som sitter igjen i minnet om mange år, mens vinteren falmer og forsvinner i en tåke av like dager

Liste frå Mariell

På vei til jobb går jeg forbi en vareleveranse til 7-eleven. Den har velta, ut av bilen, jeg hørte smellet, dunket da pallen traff bakken, jeg hørte det vagt gjennom hodetelefonene, tok dem av meg nedi gata, så mot varebilen, hørte stemmer. Jeg gikk mot dem, to med 7-eleven-skjorter på seg, en sjåfør, jeg ble stående rett ved bilen, se på brusflaskene som lå innpakka i plast, på en pall, flatt mot bakken, plasten hadde revna flere steder, flaskene fløt utover brosteinen. Jeg vil tilby meg å hjelpe til, jeg har god tid, kan begynne når jeg vil på jobb, så lenge jeg kommer før ti og nå er klokka bare litt over åtte, og jeg står ved lastebilen, ser på dem og sjåføren snur seg mot meg, ser sint ut.

«Hva faen ser du på?» sier han surt.

«Sorry,» sier jeg og tar på meg hodetelefonene mine. Går derfra.

Bak meg hører jeg en av dem sukke, og jeg tenker: Så mye som går galt. Så mye ekstraarbeid. Så mye å gjøre. Jeg husker hvordan det var å jobbe i butikk, når pallene blei levert utenfor døra og vi måtte bære varene inn selv. Da budet plasserte pallen foran inngangsdøra så kundene ikke kom verken inn eller ut. Da vi bar og bar til vi var svette og slitne, jeg hadde merker oppover armene etter papirkutt fra pappeskene. Jeg husker det så godt og jeg savner mye ved å jobbe i butikk, men ikke dette. Ikke disse pallene. Ikke de sinte sjåførene. Og de savner nok ikke meg heller. Alt som går galt. Alle varene som skal leveres. Og køen på 7-eleven av folk som skal ha kaffe blir lenger og lenger og en av gutta med 7-eleven-skjorte må løpe inn og ta kassa, og han andre står der ute med den sure sjåføren, som mista pallen på grunn av en teknisk feil eller en tabbe eller bare uflaks og nå samler de brusflasker, setter til side de som er ødelagte, som ikke kan selges. Og jeg går til jobben med en klump i halsen, føler meg dum som bare sto der, ikke klarte å spørre om de trengte hjelp. Selvfølgelig trengte de hjelp. Alle trenger hjelp.